Bjarne Håkon Hanssens planer om samhandlingsreform bekymrer meg sterkt. En ting er at jeg er redd for at mange kommuner vil bli stilt i en helt umulig situasjon når finansieringsordningen forandres. Og på samme måte som med NAV-reformen, ser det dessverre ut til at regjeringen ikke tar høyde for at omstilling koster mer i en periode; man sier at man skal ta midler (20%) fra sykehusene og overføre til kommunene. Men det som er enda verre er at reformen sannsynligvis vil føre til mer byråkrati (noe helsevesenet allerede har mer enn nok av!) og faktisk ikke løser de viktigste problemene.
På det personlige plan ønsker jeg meg mer samhandling i helsevesenet, på tvers av profesjonsgrensene og enhetene:
Siden 2003 har jeg hatt en slags kronisk betennelse i anklene. Jeg kaller mine plager for "idrettsskade", og alle som kjenner meg godt vil le høyt av det. For sport er liksom ikke min greie. Men skadene kom faktisk i forbindelse med ambisjoner om å komme i form og gå ned i vekt: En times daglig spasertur i raskt tempo førte i løpet av noen få uker til denne tilstanden. Og i løpet av de siste seks årene har jeg ikke hatt mange dager uten smerter og hevelser i anklene …
Legen på helsesenteret virker å være mest opptatt av giktproblematikken min som mulig årsak, den privatpraktiserende fysioterapeuten fokuserer på samspill av muskler og triggerpunkter mens sykehuslegen (ortopeden) ser på røntgenbildene og snakker om mulighet for operasjon. Så fint det hadde vært om de alle under utdanningen og de første yrkesårene hadde lært å fatte nysgjerrighet for hverandres kompetanse! Så godt om det hadde vært naturlig for dem å ta et fellesmøte og diskutere hva som er riktig i mitt tilfelle!
Tillegg/oppdatering etter sommeren:
Bjarne Håkon Hanssen vil gjerne at flere skal behandles i primærhelsetjenesten og færre i spesialisthelsetjenesten. Det skal være ønskelig at allmenlegene er effektive portvoktere så ikke sykehusene blir overbelastet. For alle som trenger en diagnose kan dette være dårlige nyheter, for det er grenser for allmenlegenes diagnostiske kompetanse.
I mitt tilfelle har helsetjenestens vegring for viderehenvisning ikke gjort noe godt. Det var først på et tidspunkt at jeg holdt på å tørne ved tanken på å leve resten av livet med disse smertene og problemene, og kraftig insisterte på at noe måtte gjøres, at jeg endelig ble henvist til undersøkelse på sykehus. Etter seks år med vondt og hevelser …
Røntgenbilder viste "noe" i den ene ankelen, men ikke noe i den andre. Ortopeden ville ha MR av den ene. Men jeg har jo vondt i begge! Fastlegen snakket med ortopeden om at jeg måtte få MR av begge, og det ordnet seg.
Men det var et halvt års ventetid på MR på offentlig sykehus i mitt tilfelle. (Jeg håper virkelig at det er kortere ventetid for f.eks. kreftpasienter!) Så jeg endte opp med å betale selv, på privatklinikk, for å få det gjort før sommeren. Det var dyrt, men nyttig. For det viste seg at jeg faktisk skal belaste beina minst mulig på grunn av store skader i skjelett og brusk i ankelen. Skadene kalles "osteochondrale lesjoner". I begge anklene mine er det store groper (opptil 2 cm) med løsmasse som jeg konstant går og gnisser på. Løsmassen flytter seg, skader og irriterer leddet - og må fjernes operativt.
Det er fint å endelig få en diagnose og en anerkjennelse for problemet. Mens jeg opplever at helsevesenet på lavere nivå i mange år har sett på hevelsene i anklene mine, ikke funnet en forklaring og derfor bare trukket på skuldrene, heter det nå: "- Det er ikke rart at du har vondt!" Men det måtte altså en MR-undersøkelse til. Nå står jeg i kø for å bli videre utredet og etterhvert operert …
Dette er visst nokså typisk: "
Osteochondral lesions of the talus (OLT) are routinely missed in the early workup and treatment of impaction or rotational ankle injuries. Keep in mind that ankle sprains are commonly undertreated and often will not end up in a foot and ankle specialist’s office until the condition has become chronic and persistent. Frequently, a clinician will make the diagnosis of OLT after the patient has already experienced several months of pain." (
How to adress osteochondral lesions) I mitt tilfelle gikk det ikke måneder, men år …
Det er norsk helsepolitikk at MR-undersøkelser skal begrenses mest mulig, og helseforetakene har "tak" på antall undersøkelser som kan gjennomføres i året. Jeg er overbevist om at det derfor er mange som meg, som må vente på å få riktig diagnose på grunn av denne politikken. Det må jo være et grelt eksempel på å spare seg til fant!
