For snart tre uker siden ble jeg operert i venstre ankel. Inngrepet heter "Ankelscopi venstre ned til microfractur ad modum Steadmann". Legen laget to hull på forsiden av ankelen, gikk inn med tynne instrumenter, skrapte vekk all løsbrusk fra et område på ca 15x9 mm før han med syl laget 5-6 hull i overflaten for å fremprovosere blødning og nydannelse av vev. Inngrepet ble gjennomført med spinalbedøvelse, og jeg fikk følge med på skjermen og se hva som ble gjort inne i leddet.
(Den som er interessert kan se videoklipp av tilsvarende operasjon på denne siden, nederste lenke "om fjerning av fritt legeme og mikrofraktur i talus".)
Det er ingen garantier for resultatet. Fordi jeg har gått med skadene lenge - og i mellomtiden er blitt over 50 år - er de statistiske sjansene for et vellykket utfall redusert. Ved belastning må jeg regne med smerter og hevelser i inntil et år etter operasjonen. Legen sier det er 70% sjanse for at jeg blir 70% bedre.
Så da har fotkirurgen og sykehuset gjort sitt, og etter et innledende "høyt leie i tre døgn" har jeg to oppgaver:
1) Gradvis mobilisering til krykker og unngå belastning utover benets egenvekt i 6 uker. Deretter gradvis økende belastning i løpet av den neste måneden.
2) Bevegelsesøvelser hyppig i løpet av dagen, dvs. vippe ankelen opp og ned, for å unngå tilstivning
Enkelt og greit? På en måte ja. På en annen måte nei.
Jeg trodde jeg hadde forberedt meg både praktisk og mentalt, men var faktisk ikke forberedt på hvordan livet ville arte seg når man ikke kan tråkke på den ene foten - hvor hjelpeløs jeg ville bli, hvor tungt alt ville oppleves, hvor utilstrekkelig kroppen min var og hvor vondt jeg fikk i musklene jeg ikke var vant til å bruke, hvor ubehagelig det ville føles stadig å måtte be om hjelp til noe så enkelt som å skaffe seg et glass vann … Fortvilelsen har vært stor og tårene mange.
Nå skal det sies at vi bor i et gammelt hus med bratt trapp og høye dørterskler, så forholdene ligger ikke spesielt godt til rette for å klare seg selv med redusert funksjonsevne. At jeg bærer på for mange kilo i forhold til høyden hjelper selvfølgelig ikke på saken. I tillegg har jeg slitasjegikt i begge knær - og den høyre ankelen har samme skade (osteochondral lesjon) som gjorde det nødvendig å operere den venstre, så den skal også ha minst mulig belastning.
Jeg er forbauset over at man må finne ut av så mye selv, etter man er operert med dagkirurgi:
• Fysioterapi har jeg selv tatt initiativ til.
• Hjelpemiddelsentralen var det en pensjonert hjemmesykepleier som oppfordret meg til å kontakte. (Jeg fant den ikke på kommunens nettsider, men kjente heldigvis han som jobber der så jeg "kom gjennom".) Doforhøyer og dusjkrakk har hjulpet på i hverdagen.
• Jeg har lett etter instruksjoner på nettet for å finne ut hvordan man skal gå riktig på krykker, uten å finne det. I det hele tatt, hvordan det lønner seg å manøvrere når beina ikke fungerer skikkelig - det finner jeg ingen informasjon om. (Problemområder har f.eks. vært hvordan jeg begynner på toppen av trappen, hvordan jeg kommer opp fra den lave sofaen vår osv. Nå har jeg funnet frem til teknikker for f.eks. å snu meg over på knærne og reise meg "bakover", ut av sofa/seng, som er lettere enn foroverheising. Men noen må da ha systematisert slik informasjon, slike løsninger?)
• Krykker med fjæring kjøpte jeg på Enklere Liv, men vi får ikke til å stille dem inn slik at fjæringen virker …
• Så en del er løst, annet er fortsatt uløst. Jeg opplever det som litt tilfeldig, egentlig.
Et dagkirurgisk inngrep i ankelen med kikkhullsteknikk fremstår som en relativt bagatellmessig sak, og jeg var uforberedt på at jeg kunne bli så ubegripelig sliten i ukesvis etterpå - både fysisk og psykisk! En erfaren person sa til meg: "Du må huske på at du nå er bare 30% av det du var før operasjonen". Det er tydelig når jeg nå har vært til fysioterapi, på konsert eller på et møte … Da er det bare ett sted som er godt å være - og det er sengen.
lørdag 24. juli 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)