I innspurten av den amerikanske valgkampen ble jeg plutselig pinlig klar over at jeg er blitt forelsket i Barack Obama. Og kona hans, for så vidt.
Hver gang jeg har sett en av dem på fjernsyn, strømmer det serotonin ut i kroppen og et lykkesmil sprenger på. Jeg nyter Baracks slentrende eleganse i løs dress og Michelles 60-tallsinspirerte kjoler. De to ser så vakre ut! De har så kloke svar og verdige fremtoninger! Endelig skal stormakten USA styres av noen med intelligens! (Det har vært en pine å bli konfrontert junior-Bush på nyhetene. Jeg vet faktisk ikke om blikket eller ordene er det verste med den mannen …)
Skjønte plutselig at Barack og Michelle minner meg John F. Kennedy og kona Jackie (fra svart-hvittbilder på 60-tallet i Aktuelt og Nå), i deres storhetstid. Obama-paret gir meg den samme gode følelsen av skjønnhet, verdighet og kontroll på sakene. Jeg liker å være forelsket og glad!!!
Men så kommer Frank Rossavik med en kommentar i dagens Bergens Tidende, der han skaper forvirring i hodet mitt når han blant annet skriver:
"Den hemningsløse omfavnelsen av Barack Obama sier mest om tiden vi lever i.
JEG MEDGIR GJERNE at jeg fulgte den amerikanske valgkampen med like mye irritasjon som fascinasjon. Hva gikk av folk? Så de ikke at Barack Obama, bortsett fra hudfargen, var en ganske alminnelig amerikansk presidentkandidat fra øvre middelklasse? At han er for dødsstraff og mot strenge våpenlover, og at han - jeg bare minner om det - har åpnet for å bombe al Qaida på pakistansk jord i strid med internasjonal rett?
At hans vakre ord om håp og forandring og samling ikke er annet enn hva amerikanske presidentkandidater pleier å snakke om? Og at vi, selv etter valget, fortsatt ikke vet hva Barack Obama står for?
MEN FOLK KASTET seg altså for hans føtter, både i USA, men spesielt i resten av verden. Han vant tross alt med relativt moderat margin, 53-46. Men i en global avstemning ville han vel ha fått 80 prosent."
Rossavik avslutter med å hevde at "foreløpig er fenomenet Obama mest religiøst. Han må bli politisk, det vil si konkret, og han må ikke skuffe."
Jeg liker godt å bli utfordret på mine egne tanker og følelser, og Rossavik er en mann som ofte får meg til å tenke to ganger. Men denne gangen sier jeg bare "Nei, Frank, nei!" Jeg vil ikke være kritisk og avventende til Barack Obama. La meg få være forelsket litt til!
