Evig liv, her på jorden?

Før jul var det en del i aviser og magasiner om folk som enten ønsket å leve evig - eller i alle fall ville forlenge livet, gjerne til et par hundre år.

En norsk fyr har frosset ned bestefaren sin, og vil selv la seg fryse ned når han er død. Et firma i USA yter den tjenesten at de gjennomfører den praktiske håndteringen av liket (tømme for kroppsvæske o.l.) og oppbevarer det i flytende nitrogen til det finnes teknologi for gjenoppliving og eventuell behandling av sykdommen som førte til døden.

Andre er ekstremt opptatt av kost-/hormontilskudd og andre tiltak som skal forsinke aldring. Noen gir uttrykk for at 120 til 150 år er en naturlig levealder å ønske seg, forutsatt at man er frisk.

Jeg har tenkt og tenkt, men forstår rett og slett ikke ønsket om å leve så lenge. Prinsipielt og generelt synes jeg tvert i mot at det er en vakker tanke at vi skal dø, gå i fysisk oppløsning og gi plass for nytt liv. Det er en naturlig syklus, som har fungert så lenge det har vært liv på jorden.

Så mye av personligheten formes i ens første leveår. Vil det ikke være vanskelig mentalt å tilpasse seg endringene i verden dersom man skal leve så ekstremt lenge?

På tunge dager synes jeg nesten det er trøst i at jeg er ferdig med de fleste årene, at distansen som står igjen er kortere enn den som er tilbakelagt … Det er jo bra at andre gleder seg mer over livet, men likevel bør vi vel være litt ydmyke?

Jeg synes særlig dette med å gi plass til nytt liv, nye generasjoner, nye tanker og "nye koster" er viktig. Vi må ikke tro at vi er universets sentrum! Jorden er overbefolket, matvarelagrene minker. Hvis vi i den velstående delen av verden f.eks. skulle doble vår levetid i forhold til i dag, hvor mye ressurser ville det ikke kreve?