Alderen sniker seg innpå …

De siste ukene har jeg gått med en økende "Du vet du er gammel når …"-følelse. Jeg har ikke noe imot å bli gammel og frykter ikke rynkene som jeg vitterlig har gjort meg fortjent til. Men det blir nesten litt komisk når jeg:

• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)

• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.

• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …

• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.

• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.

Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)