Bedre med Anne, Randi og Eli i media enn sure sladrekjerringer bak gardinene

De siste dagene har det vært mye diskusjon om tre frittalende, unge kvinner fra fylket vårt. Anne Viken, Randi Førsund og Eli Bjørhusdal har fått både kritikk og støtte for sine utspill og forskjellige sterke utsagn i forbindelse med filmprosjekter, blogger og tenketanker.

Det kan virke som folk er snare til å reagere på kritiske utsagn fra unge kvinner. Vi har jo i årevis lest mange friske utsagn fra etablerte mannlige fjogninger som f.eks. Johs B. Thue og Georg Arnestad uten at det har stormet så voldsomt rundt dem.

En kan være enig eller uenig med de tre damene. Men det spørs vel om ikke det er langt sunnere for folk her i fylket at noen tøffe damer slenger med leppa i aviser og blogger - enn at folk driver og slenger dritt bak ryggen på hverandre, slik skikken har vært?

Rein kjerring er også viktig!

Da vi hadde små barn i huset, var nivået på rengjøringen vår relativt høyt. Daglig gulvvask og relativt omfattende lørdagsrengjøring var standard. Men årene gikk, barna sluttet å leke på gulvet, mitt personlige overskudd og energinivå sank - og etterhvert ble det mindre fokus på rydding og rengjøring.

Vi er visst ikke alene i denne situasjonen: Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelse i 2000 viste at tiden som ble brukt til matlaging, oppvask og rengjøring, ble halvert mellom 1971 og 2000 (blant dem som utførte slikt arbeid hver dag).

Nå har jeg nettopp vært bortreist i over en uke, og det hadde jo hopet seg litt opp i mellomtiden. (Husbonden har begrensede fullmakter i heimen. F.eks. får han ikke kaste aviser mens jeg er borte - det kan jo stå noe om sykehus der!) Så han gledet seg nok til at jeg skulle ta en liten razzia i kjøkken og stue mens han ordnet opp med diverse uteting på formiddagen i dag. Den gang ei, for jeg fant heller veien til et deilig karbad med appelsinolje … Tapper synes jeg han var, da han kikket inn på badet og stille kommenterte: "Ja, ja - rein kjerring er jo viktig, det og."

Følelsen av å ha kommet på feil klode

Følelsen av å ha kommet på feil klode sniker seg ofte innover meg når jeg sitter på tilskuerbenken under styremøtene til Helse Førde. Som i går, da styret vedtok nedlegging av sengepostene i Florø uten noen egentlig diskusjon om konsekvensene …

Men det er ikke bare det som faktisk skjer på styremøtene som er merkelig. Like underlig er måten styremedlemmene og administrasjonen kommuniserer på - spillet og språket deres.
- De uttrykker sin fulle støtte til andre styremedlemmer som tidligere har uttalt seg, og forsikrer at de ikke vil gjenta det som tidligere er sagt før de … gjentar det som tidligere er sagt.
- Så er det spesielle uttrykk som blir gjengangere. I gårsdagens møte var det "trykk på omstilling" (alt. "trøkk" og "fullt trøkk") som var mest populært.
- og en rekke andre rituelle mønstre som går igjen fra gang til gang.

Jeg har ført referat fra alle styremøtene jeg har vært på, og lurer på om ikke en antropolog burde kunne sett på dette materialet, analysert det og satt det inn i en sammenheng?

Alderen sniker seg innpå …

De siste ukene har jeg gått med en økende "Du vet du er gammel når …"-følelse. Jeg har ikke noe imot å bli gammel og frykter ikke rynkene som jeg vitterlig har gjort meg fortjent til. Men det blir nesten litt komisk når jeg:

• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)

• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.

• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …

• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.

• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.

Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)