Postoperativ rapport

For snart tre uker siden ble jeg operert i venstre ankel. Inngrepet heter "Ankelscopi venstre ned til microfractur ad modum Steadmann". Legen laget to hull på forsiden av ankelen, gikk inn med tynne instrumenter, skrapte vekk all løsbrusk fra et område på ca 15x9 mm før han med syl laget 5-6 hull i overflaten for å fremprovosere blødning og nydannelse av vev. Inngrepet ble gjennomført med spinalbedøvelse, og jeg fikk følge med på skjermen og se hva som ble gjort inne i leddet.
(Den som er interessert kan se videoklipp av tilsvarende operasjon på denne siden, nederste lenke "om fjerning av fritt legeme og mikrofraktur i talus".)

Det er ingen garantier for resultatet. Fordi jeg har gått med skadene lenge - og i mellomtiden er blitt over 50 år - er de statistiske sjansene for et vellykket utfall redusert. Ved belastning må jeg regne med smerter og hevelser i inntil et år etter operasjonen. Legen sier det er 70% sjanse for at jeg blir 70% bedre.

Så da har fotkirurgen og sykehuset gjort sitt, og etter et innledende "høyt leie i tre døgn" har jeg to oppgaver:
1) Gradvis mobilisering til krykker og unngå belastning utover benets egenvekt i 6 uker. Deretter gradvis økende belastning i løpet av den neste måneden.
2) Bevegelsesøvelser hyppig i løpet av dagen, dvs. vippe ankelen opp og ned, for å unngå tilstivning

Enkelt og greit? På en måte ja. På en annen måte nei.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg både praktisk og mentalt, men var faktisk ikke forberedt på hvordan livet ville arte seg når man ikke kan tråkke på den ene foten - hvor hjelpeløs jeg ville bli, hvor tungt alt ville oppleves, hvor utilstrekkelig kroppen min var og hvor vondt jeg fikk i musklene jeg ikke var vant til å bruke, hvor ubehagelig det ville føles stadig å måtte be om hjelp til noe så enkelt som å skaffe seg et glass vann … Fortvilelsen har vært stor og tårene mange.

Nå skal det sies at vi bor i et gammelt hus med bratt trapp og høye dørterskler, så forholdene ligger ikke spesielt godt til rette for å klare seg selv med redusert funksjonsevne. At jeg bærer på for mange kilo i forhold til høyden hjelper selvfølgelig ikke på saken. I tillegg har jeg slitasjegikt i begge knær - og den høyre ankelen har samme skade (osteochondral lesjon) som gjorde det nødvendig å operere den venstre, så den skal også ha minst mulig belastning.

Jeg er forbauset over at man må finne ut av så mye selv, etter man er operert med dagkirurgi:
• Fysioterapi har jeg selv tatt initiativ til.
• Hjelpemiddelsentralen var det en pensjonert hjemmesykepleier som oppfordret meg til å kontakte. (Jeg fant den ikke på kommunens nettsider, men kjente heldigvis han som jobber der så jeg "kom gjennom".) Doforhøyer og dusjkrakk har hjulpet på i hverdagen.
• Jeg har lett etter instruksjoner på nettet for å finne ut hvordan man skal gå riktig på krykker, uten å finne det. I det hele tatt, hvordan det lønner seg å manøvrere når beina ikke fungerer skikkelig - det finner jeg ingen informasjon om. (Problemområder har f.eks. vært hvordan jeg begynner på toppen av trappen, hvordan jeg kommer opp fra den lave sofaen vår osv. Nå har jeg funnet frem til teknikker for f.eks. å snu meg over på knærne og reise meg "bakover", ut av sofa/seng, som er lettere enn foroverheising. Men noen må da ha systematisert slik informasjon, slike løsninger?)
• Krykker med fjæring kjøpte jeg på Enklere Liv, men vi får ikke til å stille dem inn slik at fjæringen virker …
• Så en del er løst, annet er fortsatt uløst. Jeg opplever det som litt tilfeldig, egentlig.

Et dagkirurgisk inngrep i ankelen med kikkhullsteknikk fremstår som en relativt bagatellmessig sak, og jeg var uforberedt på at jeg kunne bli så ubegripelig sliten i ukesvis etterpå - både fysisk og psykisk! En erfaren person sa til meg: "Du må huske på at du nå er bare 30% av det du var før operasjonen". Det er tydelig når jeg nå har vært til fysioterapi, på konsert eller på et møte … Da er det bare ett sted som er godt å være - og det er sengen.

Al Pacino i Merchant of Venice

NRK sender i kveld filmen Merchant of Venice fra 2004. Masse flotte scener, humor og litt rart at hjerter er så like gjennom hundreårene at Shakespeare fortsatt snakker til oss.

Al Pacino spiller Shylock og gjør en helt fantastisk intens monolog med denne biten:
Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions; fed with the same food, hurt with the same weapons, subject to the same diseases, heal'd by the same means, warm'd and cool'd by the same winter and summer as a Christian is? If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge? If we are like you in the rest, we will resemble you in that. If a Jew wrong a Christian, what is his humility? Revenge. If a Christian wrong a Jew, what should his sufferance be by Christian example? Why, revenge. The villainy you teach me, I will execute, and it shall go hard but I will better the instruction.
—Act III, scene I

Få ditt verdisyn plassert hos Synovate

Tok test på www.synovate.no, som skal vise mitt verdisyn. Skjønner ikke at de med 10 (?) spørsmål skal kunne plassere meg i verdilandskapet, men sånn er det. Det kompliserte teller ikke - her er quick fix.

En annen form for samhandling - på tvers av profesjonsgrenser

Bjarne Håkon Hanssens planer om samhandlingsreform bekymrer meg sterkt. En ting er at jeg er redd for at mange kommuner vil bli stilt i en helt umulig situasjon når finansieringsordningen forandres. Og på samme måte som med NAV-reformen, ser det dessverre ut til at regjeringen ikke tar høyde for at omstilling koster mer i en periode; man sier at man skal ta midler (20%) fra sykehusene og overføre til kommunene. Men det som er enda verre er at reformen sannsynligvis vil føre til mer byråkrati (noe helsevesenet allerede har mer enn nok av!) og faktisk ikke løser de viktigste problemene.

På det personlige plan ønsker jeg meg mer samhandling i helsevesenet, på tvers av profesjonsgrensene og enhetene:

Siden 2003 har jeg hatt en slags kronisk betennelse i anklene. Jeg kaller mine plager for "idrettsskade", og alle som kjenner meg godt vil le høyt av det. For sport er liksom ikke min greie. Men skadene kom faktisk i forbindelse med ambisjoner om å komme i form og gå ned i vekt: En times daglig spasertur i raskt tempo førte i løpet av noen få uker til denne tilstanden. Og i løpet av de siste seks årene har jeg ikke hatt mange dager uten smerter og hevelser i anklene …

Legen på helsesenteret virker å være mest opptatt av giktproblematikken min som mulig årsak, den privatpraktiserende fysioterapeuten fokuserer på samspill av muskler og triggerpunkter mens sykehuslegen (ortopeden) ser på røntgenbildene og snakker om mulighet for operasjon. Så fint det hadde vært om de alle under utdanningen og de første yrkesårene hadde lært å fatte nysgjerrighet for hverandres kompetanse! Så godt om det hadde vært naturlig for dem å ta et fellesmøte og diskutere hva som er riktig i mitt tilfelle!

Tillegg/oppdatering etter sommeren:
Bjarne Håkon Hanssen vil gjerne at flere skal behandles i primærhelsetjenesten og færre i spesialisthelsetjenesten. Det skal være ønskelig at allmenlegene er effektive portvoktere så ikke sykehusene blir overbelastet. For alle som trenger en diagnose kan dette være dårlige nyheter, for det er grenser for allmenlegenes diagnostiske kompetanse.

I mitt tilfelle har helsetjenestens vegring for viderehenvisning ikke gjort noe godt. Det var først på et tidspunkt at jeg holdt på å tørne ved tanken på å leve resten av livet med disse smertene og problemene, og kraftig insisterte på at noe måtte gjøres, at jeg endelig ble henvist til undersøkelse på sykehus. Etter seks år med vondt og hevelser …
Røntgenbilder viste "noe" i den ene ankelen, men ikke noe i den andre. Ortopeden ville ha MR av den ene. Men jeg har jo vondt i begge! Fastlegen snakket med ortopeden om at jeg måtte få MR av begge, og det ordnet seg.
Men det var et halvt års ventetid på MR på offentlig sykehus i mitt tilfelle. (Jeg håper virkelig at det er kortere ventetid for f.eks. kreftpasienter!) Så jeg endte opp med å betale selv, på privatklinikk, for å få det gjort før sommeren. Det var dyrt, men nyttig. For det viste seg at jeg faktisk skal belaste beina minst mulig på grunn av store skader i skjelett og brusk i ankelen. Skadene kalles "osteochondrale lesjoner". I begge anklene mine er det store groper (opptil 2 cm) med løsmasse som jeg konstant går og gnisser på. Løsmassen flytter seg, skader og irriterer leddet - og må fjernes operativt.
Det er fint å endelig få en diagnose og en anerkjennelse for problemet. Mens jeg opplever at helsevesenet på lavere nivå i mange år har sett på hevelsene i anklene mine, ikke funnet en forklaring og derfor bare trukket på skuldrene, heter det nå: "- Det er ikke rart at du har vondt!" Men det måtte altså en MR-undersøkelse til. Nå står jeg i kø for å bli videre utredet og etterhvert operert …

Dette er visst nokså typisk: "Osteochondral lesions of the talus (OLT) are routinely missed in the early workup and treatment of impaction or rotational ankle injuries. Keep in mind that ankle sprains are commonly undertreated and often will not end up in a foot and ankle specialist’s office until the condition has become chronic and persistent. Frequently, a clinician will make the diagnosis of OLT after the patient has already experienced several months of pain." (How to adress osteochondral lesions) I mitt tilfelle gikk det ikke måneder, men år …

Det er norsk helsepolitikk at MR-undersøkelser skal begrenses mest mulig, og helseforetakene har "tak" på antall undersøkelser som kan gjennomføres i året. Jeg er overbevist om at det derfor er mange som meg, som må vente på å få riktig diagnose på grunn av denne politikken. Det må jo være et grelt eksempel på å spare seg til fant!

God jul, da!

Stakkars forsømte bloggen, som så sjelden får besøk av rommets innehaver … Skulle en leser snuble innom kan jeg ikke by på ferske innlegg. Men jeg ønsker deg en god jul, i alle fall!

Er det gæernt å være forelsket i Obama nå?

I innspurten av den amerikanske valgkampen ble jeg plutselig pinlig klar over at jeg er blitt forelsket i Barack Obama. Og kona hans, for så vidt.

Hver gang jeg har sett en av dem på fjernsyn, strømmer det serotonin ut i kroppen og et lykkesmil sprenger på. Jeg nyter Baracks slentrende eleganse i løs dress og Michelles 60-tallsinspirerte kjoler. De to ser så vakre ut! De har så kloke svar og verdige fremtoninger! Endelig skal stormakten USA styres av noen med intelligens! (Det har vært en pine å bli konfrontert junior-Bush på nyhetene. Jeg vet faktisk ikke om blikket eller ordene er det verste med den mannen …)

Skjønte plutselig at Barack og Michelle minner meg John F. Kennedy og kona Jackie (fra svart-hvittbilder på 60-tallet i Aktuelt og Nå), i deres storhetstid. Obama-paret gir meg den samme gode følelsen av skjønnhet, verdighet og kontroll på sakene. Jeg liker å være forelsket og glad!!!

Men så kommer Frank Rossavik med en kommentar i dagens Bergens Tidende, der han skaper forvirring i hodet mitt når han blant annet skriver:
"Den hemningsløse omfavnelsen av Barack Obama sier mest om tiden vi lever i.
JEG MEDGIR GJERNE at jeg fulgte den amerikanske valgkampen med like mye irritasjon som fascinasjon. Hva gikk av folk? Så de ikke at Barack Obama, bortsett fra hudfargen, var en ganske alminnelig amerikansk presidentkandidat fra øvre middelklasse? At han er for dødsstraff og mot strenge våpenlover, og at han - jeg bare minner om det - har åpnet for å bombe al Qaida på pakistansk jord i strid med internasjonal rett?
At hans vakre ord om håp og forandring og samling ikke er annet enn hva amerikanske presidentkandidater pleier å snakke om? Og at vi, selv etter valget, fortsatt ikke vet hva Barack Obama står for?
MEN FOLK KASTET seg altså for hans føtter, både i USA, men spesielt i resten av verden. Han vant tross alt med relativt moderat margin, 53-46. Men i en global avstemning ville han vel ha fått 80 prosent."

Rossavik avslutter med å hevde at "foreløpig er fenomenet Obama mest religiøst. Han må bli politisk, det vil si konkret, og han må ikke skuffe."

Jeg liker godt å bli utfordret på mine egne tanker og følelser, og Rossavik er en mann som ofte får meg til å tenke to ganger. Men denne gangen sier jeg bare "Nei, Frank, nei!" Jeg vil ikke være kritisk og avventende til Barack Obama. La meg få være forelsket litt til!

Unnskyld!

Jeg er nettopp blitt klar over
1) at jeg har forsømt denne bloggen siden juni og
2) at det faktisk hver eneste dag er folk innom her og titter.
Så jeg vil si et ydmykt unnskyld for denne sørgelige mangel på oppdatering.

Jeg har jo både tenkt og opplevd en del på disse månedene, saker som jeg kunne tenkt meg å skrive litt om.

En av sakene som opptar meg mye for tiden, er dette med "konformiterende retorikk". Vet ikke om det er noe som heter "konformiterende retorikk" eller om kloke hoder innen akademia har mer presise betegnelser på fenomenet. Poenget mitt er at folk innen f.eks. finansnæringen, politikk og helseforetak alle ser ut til å få sitt virkelighetsbilde formet av visse faste formuleringer som er vel så tilslørende som beskrivende.
I Helse- og omsorgsdepartementet, Helse Vest og Helse Førde er "fullt trøkk på omstilling" en slik formulering. Den fremføres av personer i høye posisjoner med en litt intens og sammenbitt kjeveføring, for liksom å understreke "trøkket".
Jeg undres veldig på konkretiseringen. Ser ofte for meg en situasjon der en sykepleier tar vare på et sykt og sårbart gammelt menneske, sånn som de fleste pasienter er. Hvordan omstiller man omsorg? For det handler jo hele tiden bare om kutt, kutt, kutt. Få ned utgiftene! Og ettersom 70% av utgiftene i sykehusvesenet er lønn, betyr kutt at det blir færre personer til behandling, pleie og omsorg. Færre personer eller mindre tid til pasientene. Min erfaring som pasient er at det betyr enormt mye at personalet har tid til deg.
"Faglig forsvarlig" er et annet uttrykk i denne sjangeren. Etterhvert er det en del av oss sykehusaksjonister som bare fniser av det uttrykket. Egentlig burde vi gråte, for "faglig forsvarlig" er i stadig sterkere grad uttrykk for en nedre grense for anstendig pasientbehandling. Det er for eksempel "faglig forsvarlig" at kvinner føder i ambulanse på vei til Førde, mens mannen kjører privatbil bak. Det er "faglig forsvarlig" at gamle senile mennesker med lårhalsbrudd må vente noen døgn på operasjon, langt vekke fra alt som er kjent og kjært. Det er "faglig forsvarlig" at nyopererte i alle aldre sendes med smerter og ulike grader av bevegelsesvansker på bussen fra Førde inn til Sogn. At en gammel mann må få løftes av to bussjåfører fra en buss og over i en annen, på Fodnes fergekai - det er helt "faglig forsvarlig". I mange tilfeller vil "faglig forsvarlig" kollidere med alt vi forbinder med begreper som "omsorg", "omtanke", "verdighet", "fin behanding", "folkeskikk" eller "anstendighet". Men slike begreper er lite gyldige i den tankeverdenen som råder på toppen i helsevesenet nå.
- Ja, det var bare noen av alle mine tanker om "tanker og ord" i en sen kveldsstund. Må nok tumle mer med å få beskrevet dette skikkelig.

Men det er mye annet jeg skal skrive om etterhvert. En oppdatering på sauer og lam, for eksempel! Det er neppe noen bombe når jeg røper at 8026 og 8027, to av kopplammene våre som jeg har skrevet mye om, endte sine dager på Gol. Jeg føler meg som en bøddel når jeg sitter med leveringslisten til slakteriet, men hva skal en gjøre?

Husmorrollen er jo også en evig kilde til bekymring - men heldigvis også galgenhumor - i vårt hjem. Tidligere i høst hadde jeg investert i en del nye planter til vinduskarmene. (Litt høy omløpshastighet på alt utover orkideer her i huset.) Stolt slo jeg ut med armene da husbonden kom inn i stuen: "Er det ikke blitt fint?" Husbonden så ettertenksomt på hver enkelt plante i de fire stuevinduene, mens han nikket "dødsdømt" - "dødsdømt" - "dødsdømt" osv.

Men da var det god natt!

Vann og kapital

(Fra Dagbladet.no): "3. desember 1984 oppsto det en gasslekasje i Union Carbide-fabrikken i Bhopal i India. 40 tonn giftig gass ble sluppet ut over byen og i løpet av natta ble 3000 mennesker drept. Kjemikaliene skulle fortsette å forgifte byen i årene som kom, og Greenpeace opererer med et samlet dødstall på 20 000 mennesker.

Man kan fortsatt ikke drikke vannet i Bhopal.

Union Carbide tok aldri ansvar for ulykken og hevdet de ble utsatt for sabotasje. I 2001 fusjonerte de med selskapet Dow Chemicals. Mange mener at Dow dermed har overtatt ansvaret for Bhopal-katastrofen.

Nå har forfatteren Indra Sinha selv valgt å sultestreike - i sympati med ni Bhopal-overlevende som protesterer mot at den indiske statsministeren Manmohan Singh forsøker å lage en avtale med Dow, der de fraskrives fra alt ansvar for a Bhopal-ulykken, hvis de investerer en milliard dollar i India."

Kapitalistenes kynisme kjenner ingen grenser. Sjefene i Union Carbide og Dow Chemicals sitter vel med sine kalde forfriskninger ved et svømmebasseng på behagelig avstand fra de ulykkelige menneskene i Bhopal. Harald Eraker har skrevet om denne tragedien i Ny Tid, les mer her.

Ingen penger, intet vann

Verdensbanken og kommersielle krefter jobber for kommersialisering av vannforsyning til fattige mennesker. Heldigvis er det noen som dokumenterer det som skjer og kjemper mot det. Her trengs det både aktivister og politikere med mot!

Hentet fra Facebookgruppen "Ingen penger, intet vann" som arrangerer et møte om dette i Oslo tirsdag 17. juni kl. 18 (Tlf: 22989325. Kontaktperson: Jørgen Magdahl):

Kommersialisering av offentlige vanntjenester som nytt mantra
Kommersialisering av offentlige vanntjenester er Verdensbankens nye hovedstrategi for fattige land. Det innebærer at det offentlige tar etter styringsmåter og tankegang fra privat sektor - med vektlegging av streng finansiell kontroll, brukerbetaling og mindre rom for demokratisk deltagelse. Strategien følger etter en mislykket satsning på vannprivatisering. Men det er grunn til å spørre om utvisking av skillet mellom offentlig og privat sektor er veien å gå?

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert av en kjennelse avsagt i Sør-Afrikas høyesterett i mai. Den erklærte at kommersialisering ved rigid håndhevelse av brukerbetaling fra fattige strider med retten vil vann, nedfelt i grunnloven. Ingen betaling, ingen tilgang til det livsnødvendige vannet. Det sørger streng håndheving av brukerbetaling for. Et eksempel på dette er såkalte ”pre-paid meters”, som er myntautomater med vannkran (se bildet). Disse er installert i fattige områder – siden det her er størst sannsynlighet for at betaling uteblir.

For meg, som har ubegrenset tilgang til godt og gratis vann, er det forferdelig opprørende at tenke på at fattige mennesker skal måtte betale for hver dråpe av det vannet de trenger til en daglig husholdning. Og jeg kan nesten ikke tenke meg større umoral enn at myndigheter og kapital slår seg sammen for å sette dette i system!