God jul, da!

Stakkars forsømte bloggen, som så sjelden får besøk av rommets innehaver … Skulle en leser snuble innom kan jeg ikke by på ferske innlegg. Men jeg ønsker deg en god jul, i alle fall!

Er det gæernt å være forelsket i Obama nå?

I innspurten av den amerikanske valgkampen ble jeg plutselig pinlig klar over at jeg er blitt forelsket i Barack Obama. Og kona hans, for så vidt.

Hver gang jeg har sett en av dem på fjernsyn, strømmer det serotonin ut i kroppen og et lykkesmil sprenger på. Jeg nyter Baracks slentrende eleganse i løs dress og Michelles 60-tallsinspirerte kjoler. De to ser så vakre ut! De har så kloke svar og verdige fremtoninger! Endelig skal stormakten USA styres av noen med intelligens! (Det har vært en pine å bli konfrontert junior-Bush på nyhetene. Jeg vet faktisk ikke om blikket eller ordene er det verste med den mannen …)

Skjønte plutselig at Barack og Michelle minner meg John F. Kennedy og kona Jackie (fra svart-hvittbilder på 60-tallet i Aktuelt og Nå), i deres storhetstid. Obama-paret gir meg den samme gode følelsen av skjønnhet, verdighet og kontroll på sakene. Jeg liker å være forelsket og glad!!!

Men så kommer Frank Rossavik med en kommentar i dagens Bergens Tidende, der han skaper forvirring i hodet mitt når han blant annet skriver:
"Den hemningsløse omfavnelsen av Barack Obama sier mest om tiden vi lever i.
JEG MEDGIR GJERNE at jeg fulgte den amerikanske valgkampen med like mye irritasjon som fascinasjon. Hva gikk av folk? Så de ikke at Barack Obama, bortsett fra hudfargen, var en ganske alminnelig amerikansk presidentkandidat fra øvre middelklasse? At han er for dødsstraff og mot strenge våpenlover, og at han - jeg bare minner om det - har åpnet for å bombe al Qaida på pakistansk jord i strid med internasjonal rett?
At hans vakre ord om håp og forandring og samling ikke er annet enn hva amerikanske presidentkandidater pleier å snakke om? Og at vi, selv etter valget, fortsatt ikke vet hva Barack Obama står for?
MEN FOLK KASTET seg altså for hans føtter, både i USA, men spesielt i resten av verden. Han vant tross alt med relativt moderat margin, 53-46. Men i en global avstemning ville han vel ha fått 80 prosent."

Rossavik avslutter med å hevde at "foreløpig er fenomenet Obama mest religiøst. Han må bli politisk, det vil si konkret, og han må ikke skuffe."

Jeg liker godt å bli utfordret på mine egne tanker og følelser, og Rossavik er en mann som ofte får meg til å tenke to ganger. Men denne gangen sier jeg bare "Nei, Frank, nei!" Jeg vil ikke være kritisk og avventende til Barack Obama. La meg få være forelsket litt til!

Unnskyld!

Jeg er nettopp blitt klar over
1) at jeg har forsømt denne bloggen siden juni og
2) at det faktisk hver eneste dag er folk innom her og titter.
Så jeg vil si et ydmykt unnskyld for denne sørgelige mangel på oppdatering.

Jeg har jo både tenkt og opplevd en del på disse månedene, saker som jeg kunne tenkt meg å skrive litt om.

En av sakene som opptar meg mye for tiden, er dette med "konformiterende retorikk". Vet ikke om det er noe som heter "konformiterende retorikk" eller om kloke hoder innen akademia har mer presise betegnelser på fenomenet. Poenget mitt er at folk innen f.eks. finansnæringen, politikk og helseforetak alle ser ut til å få sitt virkelighetsbilde formet av visse faste formuleringer som er vel så tilslørende som beskrivende.
I Helse- og omsorgsdepartementet, Helse Vest og Helse Førde er "fullt trøkk på omstilling" en slik formulering. Den fremføres av personer i høye posisjoner med en litt intens og sammenbitt kjeveføring, for liksom å understreke "trøkket".
Jeg undres veldig på konkretiseringen. Ser ofte for meg en situasjon der en sykepleier tar vare på et sykt og sårbart gammelt menneske, sånn som de fleste pasienter er. Hvordan omstiller man omsorg? For det handler jo hele tiden bare om kutt, kutt, kutt. Få ned utgiftene! Og ettersom 70% av utgiftene i sykehusvesenet er lønn, betyr kutt at det blir færre personer til behandling, pleie og omsorg. Færre personer eller mindre tid til pasientene. Min erfaring som pasient er at det betyr enormt mye at personalet har tid til deg.
"Faglig forsvarlig" er et annet uttrykk i denne sjangeren. Etterhvert er det en del av oss sykehusaksjonister som bare fniser av det uttrykket. Egentlig burde vi gråte, for "faglig forsvarlig" er i stadig sterkere grad uttrykk for en nedre grense for anstendig pasientbehandling. Det er for eksempel "faglig forsvarlig" at kvinner føder i ambulanse på vei til Førde, mens mannen kjører privatbil bak. Det er "faglig forsvarlig" at gamle senile mennesker med lårhalsbrudd må vente noen døgn på operasjon, langt vekke fra alt som er kjent og kjært. Det er "faglig forsvarlig" at nyopererte i alle aldre sendes med smerter og ulike grader av bevegelsesvansker på bussen fra Førde inn til Sogn. At en gammel mann må få løftes av to bussjåfører fra en buss og over i en annen, på Fodnes fergekai - det er helt "faglig forsvarlig". I mange tilfeller vil "faglig forsvarlig" kollidere med alt vi forbinder med begreper som "omsorg", "omtanke", "verdighet", "fin behanding", "folkeskikk" eller "anstendighet". Men slike begreper er lite gyldige i den tankeverdenen som råder på toppen i helsevesenet nå.
- Ja, det var bare noen av alle mine tanker om "tanker og ord" i en sen kveldsstund. Må nok tumle mer med å få beskrevet dette skikkelig.

Men det er mye annet jeg skal skrive om etterhvert. En oppdatering på sauer og lam, for eksempel! Det er neppe noen bombe når jeg røper at 8026 og 8027, to av kopplammene våre som jeg har skrevet mye om, endte sine dager på Gol. Jeg føler meg som en bøddel når jeg sitter med leveringslisten til slakteriet, men hva skal en gjøre?

Husmorrollen er jo også en evig kilde til bekymring - men heldigvis også galgenhumor - i vårt hjem. Tidligere i høst hadde jeg investert i en del nye planter til vinduskarmene. (Litt høy omløpshastighet på alt utover orkideer her i huset.) Stolt slo jeg ut med armene da husbonden kom inn i stuen: "Er det ikke blitt fint?" Husbonden så ettertenksomt på hver enkelt plante i de fire stuevinduene, mens han nikket "dødsdømt" - "dødsdømt" - "dødsdømt" osv.

Men da var det god natt!

Vann og kapital

(Fra Dagbladet.no): "3. desember 1984 oppsto det en gasslekasje i Union Carbide-fabrikken i Bhopal i India. 40 tonn giftig gass ble sluppet ut over byen og i løpet av natta ble 3000 mennesker drept. Kjemikaliene skulle fortsette å forgifte byen i årene som kom, og Greenpeace opererer med et samlet dødstall på 20 000 mennesker.

Man kan fortsatt ikke drikke vannet i Bhopal.

Union Carbide tok aldri ansvar for ulykken og hevdet de ble utsatt for sabotasje. I 2001 fusjonerte de med selskapet Dow Chemicals. Mange mener at Dow dermed har overtatt ansvaret for Bhopal-katastrofen.

Nå har forfatteren Indra Sinha selv valgt å sultestreike - i sympati med ni Bhopal-overlevende som protesterer mot at den indiske statsministeren Manmohan Singh forsøker å lage en avtale med Dow, der de fraskrives fra alt ansvar for a Bhopal-ulykken, hvis de investerer en milliard dollar i India."

Kapitalistenes kynisme kjenner ingen grenser. Sjefene i Union Carbide og Dow Chemicals sitter vel med sine kalde forfriskninger ved et svømmebasseng på behagelig avstand fra de ulykkelige menneskene i Bhopal. Harald Eraker har skrevet om denne tragedien i Ny Tid, les mer her.

Ingen penger, intet vann

Verdensbanken og kommersielle krefter jobber for kommersialisering av vannforsyning til fattige mennesker. Heldigvis er det noen som dokumenterer det som skjer og kjemper mot det. Her trengs det både aktivister og politikere med mot!

Hentet fra Facebookgruppen "Ingen penger, intet vann" som arrangerer et møte om dette i Oslo tirsdag 17. juni kl. 18 (Tlf: 22989325. Kontaktperson: Jørgen Magdahl):

Kommersialisering av offentlige vanntjenester som nytt mantra
Kommersialisering av offentlige vanntjenester er Verdensbankens nye hovedstrategi for fattige land. Det innebærer at det offentlige tar etter styringsmåter og tankegang fra privat sektor - med vektlegging av streng finansiell kontroll, brukerbetaling og mindre rom for demokratisk deltagelse. Strategien følger etter en mislykket satsning på vannprivatisering. Men det er grunn til å spørre om utvisking av skillet mellom offentlig og privat sektor er veien å gå?

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert av en kjennelse avsagt i Sør-Afrikas høyesterett i mai. Den erklærte at kommersialisering ved rigid håndhevelse av brukerbetaling fra fattige strider med retten vil vann, nedfelt i grunnloven. Ingen betaling, ingen tilgang til det livsnødvendige vannet. Det sørger streng håndheving av brukerbetaling for. Et eksempel på dette er såkalte ”pre-paid meters”, som er myntautomater med vannkran (se bildet). Disse er installert i fattige områder – siden det her er størst sannsynlighet for at betaling uteblir.

For meg, som har ubegrenset tilgang til godt og gratis vann, er det forferdelig opprørende at tenke på at fattige mennesker skal måtte betale for hver dråpe av det vannet de trenger til en daglig husholdning. Og jeg kan nesten ikke tenke meg større umoral enn at myndigheter og kapital slår seg sammen for å sette dette i system!

Why does a bird sing?

A bird does not sing because he has an answer. He sings because he has a song!

Mer om kopplammene

Jeg har jo tidligere skrevet en del om våre fire kopplam: 8026, 8027, Grønn og Blå. Særlig 8026 har jeg hatt et nært forhold til, men han bryr seg ikke lenger om meg, etter at jeg var bortreist noen dager. Sukk.

Her er bilder og video som viser at overgang til "lammemor" med kald surmelk har vært vellykket. Bildene er tatt i dag, 10. juni, rett etter påfyll av ny melk. 8027 er så stor at han ikke ser ut som et kopplam, men de tre andre er mer typiske i kroppen: litt korte med runde mager. (Kremt. Jeg burde kanskje ikke snakke …!)

Søndagspreken for ungsauene

Vi har 15 frie, barnløse ungsauer som går i "jorvad'n" - med tid og overskudd til å lete etter huller i gjerdet.

Søndag formiddag tikket det inn tekstmelding fra naboen om "sauer i vegen". Her er de sure og ulydige jentene etter at de er kommet på plass bak porten.

Jan Thomas' evangelium

Jan Thomas har gitt ut bok. (Knis.) Og Aftenposten tar den på alvor. (Knis.) Så godt tenkt og skrevet!

Les anmeldelsen her.

Avmakt i en globalisert verden

Gråtende burmesere og kinesere kommer inn i stuen og treffer midt i hjertet med sin sorg og fortvilelse. Trenger nesten ikke teksting på skjermen, for med gester viser de tydelig budskapet om mangel på mat og vann, om forsvunne barn eller andre familiemedlemmer. Og så er det ingenting jeg kan gjøre …

Kopplam

Vi har fire kopplam i år: 8026 og 8027 (mor: UM) + Grønn og Blå (mor: Skarvesøya, også kalt Gespenstet). Begge mødrene er dårlige melkere, så barna må få tilleggsmelk.

De fikk først lunken råmelk og så etter hvert lunken helmelk, begge sorter servert på flaske med lang, gul, myk smokk. Men nå er vi gått over på syrnet melk, og skal overtale disse fire krabatene til å drikke kald surmelk fra en blå bøtte med korte, rødbrune, harde smokker.

Neste år skal vi selvfølgelig venne dem til automat med en gang, som alle flinke sauebønder vet at man skal. Det har vi sagt hvert år, i flere år.

Melkeautomaten er plassert i en tilpasset kubikkasse, lett tilgjengelig midt på marki. Undervisningen har vært pedagogisk lagt opp; først noen måltider der den vanlige flasken blir holdt gjennom smokkehullet i automaten, slik at stedet er etablert. Så overgang til kaldere melk på flasken. Så surmelk i flasken. Så surmelk i automaten. Og voila! Eller …?

8027 og Blå har tatt poenget. De lar seg lokke til kassen, skjønner hva det handler om, kobler seg på hver sin smokk og suger med stor kraft. 8027 oppsøker kassen selv, men jeg er litt mer usikker på om Blå har oppdaget at det egentlig er døgnåpen selvbetjening.

Grønn skjønner ikke bæret, til tross for mye tilrettelagt individuell undervisning! Han snuser, biter, rister på hodet når han får melkedråper i nesen. Helst skal jeg pumpe ut melk fra automaten, så han kan slikke det fra fingrene mine. For tiden får han lett oppvarmet surmelk fra flaske, men med hard smokk - så han skal venne seg til smokken, i alle fall. Jeg har tro på at det vil gå bra etter hvert. Serveringen skjer fortrinnsvis ved automaten, vi har da lest vår Pavlov.

Men 8026, stakkar, han har ikke krefter til å få ut melk av så harde smokker! Og så er han liten og ynkelig! Så han må fortsatt få varm surmelk fra flaske med lang, gul, myk smokk. Og så må han bæres etterpå, masseres på magen og koses med. Som en liten baby, som må løftes opp for å rape …

Oppdatering 18. mai:
8026 blir stadig større og sterkere. Jeg hadde mistanke om lett forstoppelse, så han fikk litt Odelia matolje (den for baking) i melken et par ganger, tror det hjalp. I går klarte han fint å drikke av "hard" smokk. Og så drakk han til og med litt av automaten! Men han er jo litt mindre enn de andre og får litt vondt i magen av kald melk, så han må fortsatt få lunken flaske i alle fall morgen og kveld.

Oppdatering 3. juni:

Jeg var fem dager bortreist i månedsskiftet mai-juni. Og hadde knegått husbonden til han lovet i mitt fravær:

- å gi 8026 ekstra flaske morgen og kveld

- å bære 8026 en liten stund etter mating

Husbonden lot seg ikke overtale til å utføre magemassasje, kos eller synging for 8026, men jeg tenkte at den lille krabaten nok skulle overleve det.

Og hva skjedde i mitt fravær? Joda, 8026 lærte seg å drikke det han trenger av automaten. Og kommer ikke når jeg roper på ham … Utakk er verdens lønn!  ;-)

Oppdatering 4. juni:

I natt måtte vi avlive Gespenstet, stakkar. Det er hun som er mor til Grønn og Blå. Hun har hatt hjerneorm, en tilstand det ikke finnes behandling for. 

Gespenstet har gått ute, hun har spist både gress, kraftfor og enkelte andre lekkerier vi har tilbudt henne. Og hun har voktet sine lam med stor kraft; som f.eks. å stå foran melkeautomaten og stange vekk de lammene som ikke er hennes. 

Hun har sett ynkelig ut, med pelstap og avmagring, men det har ikke virket som om hun har hatt det vondt. Sent i går kveld orket hun imidlertid ikke reise seg. Så da måtte vi hjelpe henne å avslutte livet.

Sommerlige sanseopplevelser

I går, mens jeg hengte opp klesvasken ute, så jeg rett opp i den knallblå himmelen og kjente plutselig en sterk livsglede. Det er noe med vår og sommer som gir gode sanseopplevelser.

Dette er noen av de beste luktene jeg vet:
Sollukt på hud
Tøy som er tørket i sol og vind
Spedbarn
Høy
Grønnsåpevasket tregulv/trebord
Salt sjø
Etterbarberingslukten hans på badet
Strykelukt
Bringebær
Bergmynte (viltvoksende oregano)
Jasminte

Lammingstid

Det er en like sterk opplevelse hver vår.

Fødsler ute i solen - eller inne i nattedunkle binger. Tålmodige søyer som går rundt i ring og graver seg et underlag mens fødselskanalen åpnes. Lukten av fostervann og blod. Hodet med lukkede øyne og to klauver som kommer til syne, som om lammet mediterer på vei ut. Utpressingsfasen - som både mor og barn kommer forbausende fort over. Humrende godlyder fra søya som slikker lammet rent og samtidig stimulerer blodomløp og luftveier i den lille kroppen. Den nyfødte som i løpet av minutter leter seg frem til juret, med hjelp av luktesansen og en medfødt kunnskap om hvor juret fysisk skal være å finne ("i en krok, på undersiden av mor"). Den raske tilknytningen som åpenbart skjer gjennom både lyder, lukter og syn. Etter en stund er et nytt lam på vei ut - og prosessen gjentar seg. Og til slutt kvitter søya seg med etterbyrden like naturlig som alt det andre.

Når alt går som det skal, er det først da vi kommer inn i bildet. Med godord, en bøtte lunkent drikkevann og fint høy. Og en nesten religiøs undring over dette fantastiske puslespillet av hormoner og instinkter som sikrer nytt liv.

Videoen er kort (6 sek.) og mørk. Men lyden er ganske fin, synes jeg. Nå har jeg stilt om mobilen så jeg kan ta lengre sekvenser, også.

Å kaste aviser er hardt ...

Interessert i mye - ikke noe problem. Mange aviser - ikke noe problem. Spare på spesielt interessante artikler for å lese dem om igjen - stort problem!

Bergens Tidende, Sogn Avis, Nationen, Klassekampen, Bondebladet, Bonde & småbruker samt noen eksemplarer av Firda, Aftenposten, Dagbladet osv, skal alle gjennomgås "senere". Avisbunkene i spisestuen og på kontoret på loftet illustrerer at veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Og vi har jo alle sett sosialpornografiske reportasjer i tabloidene om hvordan det kan gå med folk som ikke kaster aviser.

Så både for å unngå å bli et kasus og for å muliggjøre middag i spisestuen påskeaften, har jeg nå gått løs på saken. Har prøvd ulike metodikker og endt opp med følgende fremgangsmåte:
Alle Sogn Avis blir bladd igjennom. Alle andre aviser blir kastet hvis de ikke har noe med sykehus på forsiden.

Det funker - nesten. For jeg må jukse litt, kikke litt innimellom. Så nå sitter jeg igjen med blant annet:
- BT 13. mars 2008: "Helse Vest i pluss med lik fordeling"
- BT 25. november 2007: Helge Sunde-bilde av Jølstravatnet + Knut Langelands tekst "Romanse på Jølstravatnet"
- BT 24. november 2007: Morten Strøksnes kronikk: "De gale har tatt over asylet" (oppgjør med New Public Management)
- BT 1. mars 2008: Øystein Helgesens kronikk: "Ansvar for egen adferd" (om ungdom, sosial læring og voksne forbilder)
- Klassekampen 22. november 2007: George Monbiots kronikk: "Biobrensel dreper" og Jan Myrdals kronikk "Mot fornuft og følelser" (den siste om kjønnsnøytral ekteskapslov).
- Sogn Avis 21. november: debattinnlegg om Vegvesenet som ikke reagerte på henvendelser fra bilister om såpeglatt vei i Flåm tidlig den dagen en fikk en tragisk dødsulykke der og en uttale fra seksjonslederen ved Vegtrafikksentralen som ikke vil ha "klagestyrt vintervedlikehald" av veiene. Interessant om ansvar/ansvarsfraskrivelse i offentlig sektor.
- Nationens helgebilag "Helga" 16. november 2007: Ellen Ørnes spalte "Antikviteter", denne gang om koboltblått.
- Bondebladet 29. november 2007: Leserinnlegget "Lokalt samarbeid nøkkelen i villaksforvaltningen". Vi har lakseelv, og en av mine mange dårlige samvittigheter er at jeg ikke følger nok med på det som skjer på området.
- Klassekampen 9./10. februar 2008: "En av seks på uføretrygd. I store deler av Distrikts-Norge er hver sjette kvinne i yrkesaktiv alder på uføretrygd."
- Nationen 3. desember 2007: "Lesehester på bygda." Om at 1700-tallets bønder var mer beleste enn vi har trodd, i følge en doktoravhandling om bokauksjoner 1750-1815.
- Klassekampen 5./6. januar: Trygve Refsdals kronikk "Myter i media", om hvordan media forteller vandrehistorier i strid med fagmiljøer. Refsdal er forstkandidat og tar blant annet for seg myten om at sur nedbør drepte skog.
- BT 3. januar 2007: "Bygde stashus for klesnorene", om tusenkunstneren Kjell Himle på Voss som har bygget flotte tømmerhus i tunet på gården sin. Jeg ville vært glad for et overbygg til mine klessnorer, også om det ikke var flott som en stavkirke!
- Sogn Avis 8. januar 2008: "To sider Årdal i eit offentleg skrytealbum" med stort bilde av kultursjef Steinar Lægreid og nyss avgåtte nærmiljøleiar Siri Benjaminsen. Sidene det vises til, er i en bok som tar for seg bymiljøer og byggeskikkprosjekter i Norge de siste 25 år. Benjaminsen uttaler seg slik at hun gir æren for den nasjonale statusen til politikerne i Årdal som har prioritert tettstedsutvikling. Ja, ja. Vi får se hvor mange priser kommunen klarer å hente inn på egen hånd, etter at Benjaminsen nylig ble presset ut av stillingen sin.
- Firda 17. november 2007: "Farvel til Nasjonalt Råd", en kronikk som Oddmund Hoel og jeg skrev i forbindelse med Nasjonalt Råd for fødselsomsorgs avgang.
- Aftenposten 15. november 2007: "Jeg var redd og usikker", om en lege som fikk kreft og at kompetansen i behandling av tykktarmskreft er spredt på for mange sykehus. Det er interessant at dette argumentet om sentralisering av avansert behandling brukes, mens det som blir sentralisert/lagt ned er vanlig akuttberedskap og vanlige fødeavdelinger!
- VG 17. november: "Oppgjør om fødetilbud", om Senterpartiets Rune Skjælaaen som motsetter seg ytterligere sentralisering av fødetilbud - klapp på skulderen til ham!
- Klassekampen 6. mars 2008: Paul Bjerkes "En varslet fiasko" der han skriver "Ap-direktørenes sykehusreform har vært en fiasko. For alle andre enn sykehusdirektørene." Hør, hør!
- Sogn Avis 10. januar 2008: Brannfakkel fra Aurland Høgre "Vil ha Aurland inn under Helse Bergen"
- Sogn Avis 10. januar 2008: Leserinnlegg av Ole Magnar Nundal: "Kostnadsdrivande indresogningar", en ironisk reaksjon på utspill fra styremedlem i Helse Førde om å legge ned fødetilbudet i Lærdal
- BT 16. november: "Skal få stressede på andre tanker", om psykolog Jon Vøllestad ved psykologisk fakultet i Bergen som vil prøve ut en ny metode, "oppmerksomhetstrening", for å helbrede stressymptomer og psykiske lidelser som angst og depresjon. Slik metoden blir beskrevet, ligner den ganske mye på det Eckhart Tolle har anbefalt i sine bøker. Jeg har tro på det: Prinsippet er å fokusere på øyeblikket, og det eksisterer ingen problemer i øyeblikket - når man er fullt og helt tilstede der og da.
- Klassekampen 21. august 2007: Ronny Kjelsbergs kronikk "Vi må redde sykehusene" der han spør: "Hvorfor blir det slik? Hvorfor makter ikke politikerne å oppfylle selv et såpass enkelt løfte som å bevare lokalsykehusene? Svaret er blant annet: Fordi det ikke lenger er politikerne som bestemmer over sykehussektoren her i landet."
- Osv.

Bunken som ligger igjen i spisestuen er selvfølgelig betraktelig mindre enn bunkene som er kommet ut av døren, men hvordan skal jeg få til et system som setter meg istand til å finne igjen disse artiklene, når jeg ønsker det???

Evig liv, her på jorden?

Før jul var det en del i aviser og magasiner om folk som enten ønsket å leve evig - eller i alle fall ville forlenge livet, gjerne til et par hundre år.

En norsk fyr har frosset ned bestefaren sin, og vil selv la seg fryse ned når han er død. Et firma i USA yter den tjenesten at de gjennomfører den praktiske håndteringen av liket (tømme for kroppsvæske o.l.) og oppbevarer det i flytende nitrogen til det finnes teknologi for gjenoppliving og eventuell behandling av sykdommen som førte til døden.

Andre er ekstremt opptatt av kost-/hormontilskudd og andre tiltak som skal forsinke aldring. Noen gir uttrykk for at 120 til 150 år er en naturlig levealder å ønske seg, forutsatt at man er frisk.

Jeg har tenkt og tenkt, men forstår rett og slett ikke ønsket om å leve så lenge. Prinsipielt og generelt synes jeg tvert i mot at det er en vakker tanke at vi skal dø, gå i fysisk oppløsning og gi plass for nytt liv. Det er en naturlig syklus, som har fungert så lenge det har vært liv på jorden.

Så mye av personligheten formes i ens første leveår. Vil det ikke være vanskelig mentalt å tilpasse seg endringene i verden dersom man skal leve så ekstremt lenge?

På tunge dager synes jeg nesten det er trøst i at jeg er ferdig med de fleste årene, at distansen som står igjen er kortere enn den som er tilbakelagt … Det er jo bra at andre gleder seg mer over livet, men likevel bør vi vel være litt ydmyke?

Jeg synes særlig dette med å gi plass til nytt liv, nye generasjoner, nye tanker og "nye koster" er viktig. Vi må ikke tro at vi er universets sentrum! Jorden er overbefolket, matvarelagrene minker. Hvis vi i den velstående delen av verden f.eks. skulle doble vår levetid i forhold til i dag, hvor mye ressurser ville det ikke kreve?