"Når alt kommer til alt, hva er egentlig en glorie? Bare enda en ting å holde ren." (Og på originalspråket: "What, after all, is a halo? It's only one more thing to keep clean.") Sitatet er etter Christopher Fry (1907–2005).
En fin påminnelse i disse førjulstider om å ikke streve etter å være perfekt, uangripelig eller hva det nå er så mange av oss prøver på. Livet er lettere når vi virkelig erkjenner vår egen feilbarlighet.
Christopher Fry var også opphavsmann til disse kloke ord, som man egentlig kunne tro stammet fra en østlig filosof:
"Between our birth and death we may touch understanding, As a moth brushes a window with its wing."
mandag 3. desember 2007
søndag 2. desember 2007
Mikael Wiehe og husbondens regnskapsbilag
I kveld/natt har jeg sortert papirer og satt bilag i permer. Ikke det kjekkeste jeg vet, nei. Men å lytte til musikk samtidig gjør det litt lettere …
Mikael Wiehes "sang til motet" er så ekstremt vakker og rører meg dypt. Både den forsiktige, rare, vemodige melodien og hver eneste linje i teksten som er så enkel og samtidig så full av mening.
Lette etter teksten på nettet. Fant den først bare på dansk, men det er jo like vakkert. Så nå har Mikael og jeg sunget nordisk duett:
EN SANG TIL MODET
Her er en sang til modet,
en lille enkelt sang
til dem, der tror på morgenda’n
skønt natten er så lang.
Her er en sang til modet
en sang til hjælp og trøst,
jeg synger den, selvom det måske
virker meningsløst.
Her er en sang til modet,
til latter og til smil,
til dem, der tror på kærlighed
i denne hadets tid,
til alle, som slår sig sammen,
til alle, som stiller krav,
til dem der ved, hvor svært det er,
men trods alt siger: ja!
Her er en sang til modet,
til alle, der tør se,
som ikke la’r sig kue, men
som si’r det, som det er,
til alle, som bygger broer
og lukker andre ind,
til dem, som tror at mennesker
kan gøre det, de vil.
Her er en sang til alle,
som nægter at gi op,
til dem, som kæmper videre
skønt livet er så hårdt,
til alle som tør længes
mod noget, de aldrig har set,
som ikke bøjer af, men holder
fast på deres ret.
Her er en sang til modet
i denne mørke tid,
en sang fra mig til dig om det,
jeg allerhelst vil si’.
Så lær den og pas godt på den
og syng den, når du kan,
så vokser den og spreder sig
i hele Danmarks land.
Mikael Wiehe, dansk version Per Warming. Fra Laboratorium for politiske viser http://www.viselaboratorium.dk
OG HER ER DEN PÅ ORIGINALSPRÅKET:
En sång till modet
Text & Musik: Mikael Wiehe
Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå
Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”
Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt
Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'
Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land
Mikael Wiehes "sang til motet" er så ekstremt vakker og rører meg dypt. Både den forsiktige, rare, vemodige melodien og hver eneste linje i teksten som er så enkel og samtidig så full av mening.
Lette etter teksten på nettet. Fant den først bare på dansk, men det er jo like vakkert. Så nå har Mikael og jeg sunget nordisk duett:
EN SANG TIL MODET
Her er en sang til modet,
en lille enkelt sang
til dem, der tror på morgenda’n
skønt natten er så lang.
Her er en sang til modet
en sang til hjælp og trøst,
jeg synger den, selvom det måske
virker meningsløst.
Her er en sang til modet,
til latter og til smil,
til dem, der tror på kærlighed
i denne hadets tid,
til alle, som slår sig sammen,
til alle, som stiller krav,
til dem der ved, hvor svært det er,
men trods alt siger: ja!
Her er en sang til modet,
til alle, der tør se,
som ikke la’r sig kue, men
som si’r det, som det er,
til alle, som bygger broer
og lukker andre ind,
til dem, som tror at mennesker
kan gøre det, de vil.
Her er en sang til alle,
som nægter at gi op,
til dem, som kæmper videre
skønt livet er så hårdt,
til alle som tør længes
mod noget, de aldrig har set,
som ikke bøjer af, men holder
fast på deres ret.
Her er en sang til modet
i denne mørke tid,
en sang fra mig til dig om det,
jeg allerhelst vil si’.
Så lær den og pas godt på den
og syng den, når du kan,
så vokser den og spreder sig
i hele Danmarks land.
Mikael Wiehe, dansk version Per Warming. Fra Laboratorium for politiske viser http://www.viselaboratorium.dk
OG HER ER DEN PÅ ORIGINALSPRÅKET:
En sång till modet
Text & Musik: Mikael Wiehe
Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå
Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”
Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt
Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg'
Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land
fredag 23. november 2007
45 års leseglede
Det trykte ord er vanvittig godt egnet til kommunikasjon. Ingen over, ingen ved siden av det rene ordet, uten forstyrrelser.
Helt siden jeg lærte å lese, har jeg slukt det meste av lesestoff jeg har kommet over: bøker, blader, aviser, brosjyrer osv. Min første selvstendig leste setning var en tittel fra Det Beste: "Jeg var gjestestudent i Moskva". Som 10-åring leste jeg gjerne i Gyldendals ett-binds leksikon, Musikkens verden eller i Skikk og bruk på søndagsmorgenene.
Somrene hos mormor og morfar ble ofte tilbragt med gamle numre av Det Bedste (på dansk, ja), etter at jeg hadde lest ut de bøkene som var i huset. Fra en nabofamilie med en eldre datter fikk jeg kasser med Nancy Drew, Puk, GGP og andre barne- og ungdomsbøker. Mor var medlem av Bokklubben og gikk berserk på Mammutsalget, så hyllene hjemme var fylt opp med skjønnlitteratur for voksne. Fra barndomshjemmet står fortsatt 35 store bokkasser på lager. Hvis jeg vant i Lotto, kunne jeg kanskje bygget et bibliotek? Eller må bøkene ende i Fjærland?
Lesingen gir meg mulighet til foreta fantastiske reiser til steder, miljøer og mennesker jeg aldri kan oppleve i det virkelige livet. Det har utvidet mitt virkelighetsbilde.
Og det jeg som leser skaper i hodet er mye bedre enn det som kommer på film. Så ikke tale om at jeg ville se Berlinerpoplene på fjernsyn, for eksempel! Og Harry Potter var en nedtur i forhold til min versjon.
Som ung voksen kjøpte jeg gjennom flere år en bok i måneden, på lønningsdagen. Nå blir det litt tilfeldige innkjøp på bytur, så i dag leser jeg mindre skjønnlitteratur. Det går mest i aviser, tidsskrifter og blader. Klassekampen og Nationen har gode kommentatorer som stadig gir meg noe å tenke på, men det er jo ikke helt det samme …
Helt siden jeg lærte å lese, har jeg slukt det meste av lesestoff jeg har kommet over: bøker, blader, aviser, brosjyrer osv. Min første selvstendig leste setning var en tittel fra Det Beste: "Jeg var gjestestudent i Moskva". Som 10-åring leste jeg gjerne i Gyldendals ett-binds leksikon, Musikkens verden eller i Skikk og bruk på søndagsmorgenene.
Somrene hos mormor og morfar ble ofte tilbragt med gamle numre av Det Bedste (på dansk, ja), etter at jeg hadde lest ut de bøkene som var i huset. Fra en nabofamilie med en eldre datter fikk jeg kasser med Nancy Drew, Puk, GGP og andre barne- og ungdomsbøker. Mor var medlem av Bokklubben og gikk berserk på Mammutsalget, så hyllene hjemme var fylt opp med skjønnlitteratur for voksne. Fra barndomshjemmet står fortsatt 35 store bokkasser på lager. Hvis jeg vant i Lotto, kunne jeg kanskje bygget et bibliotek? Eller må bøkene ende i Fjærland?
Lesingen gir meg mulighet til foreta fantastiske reiser til steder, miljøer og mennesker jeg aldri kan oppleve i det virkelige livet. Det har utvidet mitt virkelighetsbilde.
Og det jeg som leser skaper i hodet er mye bedre enn det som kommer på film. Så ikke tale om at jeg ville se Berlinerpoplene på fjernsyn, for eksempel! Og Harry Potter var en nedtur i forhold til min versjon.
Som ung voksen kjøpte jeg gjennom flere år en bok i måneden, på lønningsdagen. Nå blir det litt tilfeldige innkjøp på bytur, så i dag leser jeg mindre skjønnlitteratur. Det går mest i aviser, tidsskrifter og blader. Klassekampen og Nationen har gode kommentatorer som stadig gir meg noe å tenke på, men det er jo ikke helt det samme …
torsdag 22. november 2007
Alternative behandlingsformer
Gjennom de siste årene har jeg hatt mye hjelp av alternative behandlingsmetoder og terapiformer som fokuserer på kropp og pust. Det skjer mye gjennom det ordløse ...
Ikke til forkleinelse for skolemedisinen: Både psykologer og leger har vært til uvurderlig hjelp og sørget for at jeg har beholdt både liv og forstand. Dermed har de også lagt grunnlaget for at jeg kunne gå videre med eget arbeid.
Gjennom bl.a. "Det glemte barnet" (www.ihmm.net) og kunstterapi har jeg nærmet meg min livshistorie og kjent på bakgrunnen for at angst og depresjon ble så dominerende. Dette er en prosess som krever mye tid og krefter, men mitt liv er blitt bedre på mange vis.
Nå er jeg så glad for at vi har fått qigong-kurs en gang i uken her i bygda! Kjenner at det gjør meg godt. Qigong-øvelsene arbeider på et underlig vis i kroppen. Balanserer, heler og åpner opp ...
Ikke til forkleinelse for skolemedisinen: Både psykologer og leger har vært til uvurderlig hjelp og sørget for at jeg har beholdt både liv og forstand. Dermed har de også lagt grunnlaget for at jeg kunne gå videre med eget arbeid.
Gjennom bl.a. "Det glemte barnet" (www.ihmm.net) og kunstterapi har jeg nærmet meg min livshistorie og kjent på bakgrunnen for at angst og depresjon ble så dominerende. Dette er en prosess som krever mye tid og krefter, men mitt liv er blitt bedre på mange vis.
Nå er jeg så glad for at vi har fått qigong-kurs en gang i uken her i bygda! Kjenner at det gjør meg godt. Qigong-øvelsene arbeider på et underlig vis i kroppen. Balanserer, heler og åpner opp ...
torsdag 1. november 2007
Jeg har møtt en myte!
Jeg har egentlig gode forhold til folk med helt ulik bakgrunn og ulike politiske synspunkt. Vi er alle bare mennesker, og jeg tror at alle dypest sett ønsker det gode.
Men på flyet fra Spania til Norge for en tid siden hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg møtte en jeg ikke trodde fantes - jeg møtte en myte!
Hun var en voksen kvinne, velkledd og representativ, som fortalte at hun og mannen hadde flyttet fra Norge på grunn av skattepresset. (Dessuten mislikte de tydeligvis sterkt Stortinget i Oslo, unntatt FrP.) I Spania betaler de bare 20% skatt, og nå betaler de ingen ting til Norge.
"Dere blir der resten av livet, da?", spurte jeg. Men nei, det skulle de ikke! Når de ble pensjonister, da ville de flytte hjem igjen. Det betyr selvfølgelig at de i mange år vil motta pensjon, få helsetjenester, sykehusbehandling, aldershjemsplass osv. - ytelser som andre har innbetalt til gjennom skatteseddelen i yrkesaktiv alder, men som disse bevisst har rømt unna!
Jeg trodde ikke at folk var sånn, trodde det var bare en myte. Og jeg kjenner at jeg blir provosert av å tenke tilbake på samtalen.
Det hjelper heller ikke å tenke på at de bidrar til å sette et skikkelig "fotavtrykk" etter seg i klimasammenheng, med sine svært hyppige flyturer mellom Spania og Norge. Hadde de ennå flyktet unna et land av nød, men her er det bare fordi de vil øke sin rikdom mer enn det er mulig i Norge - et utslag av "mye vil ha mer".
Men på flyet fra Spania til Norge for en tid siden hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg møtte en jeg ikke trodde fantes - jeg møtte en myte!
Hun var en voksen kvinne, velkledd og representativ, som fortalte at hun og mannen hadde flyttet fra Norge på grunn av skattepresset. (Dessuten mislikte de tydeligvis sterkt Stortinget i Oslo, unntatt FrP.) I Spania betaler de bare 20% skatt, og nå betaler de ingen ting til Norge.
"Dere blir der resten av livet, da?", spurte jeg. Men nei, det skulle de ikke! Når de ble pensjonister, da ville de flytte hjem igjen. Det betyr selvfølgelig at de i mange år vil motta pensjon, få helsetjenester, sykehusbehandling, aldershjemsplass osv. - ytelser som andre har innbetalt til gjennom skatteseddelen i yrkesaktiv alder, men som disse bevisst har rømt unna!
Jeg trodde ikke at folk var sånn, trodde det var bare en myte. Og jeg kjenner at jeg blir provosert av å tenke tilbake på samtalen.
Det hjelper heller ikke å tenke på at de bidrar til å sette et skikkelig "fotavtrykk" etter seg i klimasammenheng, med sine svært hyppige flyturer mellom Spania og Norge. Hadde de ennå flyktet unna et land av nød, men her er det bare fordi de vil øke sin rikdom mer enn det er mulig i Norge - et utslag av "mye vil ha mer".
lørdag 27. oktober 2007
Bedre med Anne, Randi og Eli i media enn sure sladrekjerringer bak gardinene
De siste dagene har det vært mye diskusjon om tre frittalende, unge kvinner fra fylket vårt. Anne Viken, Randi Førsund og Eli Bjørhusdal har fått både kritikk og støtte for sine utspill og forskjellige sterke utsagn i forbindelse med filmprosjekter, blogger og tenketanker.
Det kan virke som folk er snare til å reagere på kritiske utsagn fra unge kvinner. Vi har jo i årevis lest mange friske utsagn fra etablerte mannlige fjogninger som f.eks. Johs B. Thue og Georg Arnestad uten at det har stormet så voldsomt rundt dem.
En kan være enig eller uenig med de tre damene. Men det spørs vel om ikke det er langt sunnere for folk her i fylket at noen tøffe damer slenger med leppa i aviser og blogger - enn at folk driver og slenger dritt bak ryggen på hverandre, slik skikken har vært?
Det kan virke som folk er snare til å reagere på kritiske utsagn fra unge kvinner. Vi har jo i årevis lest mange friske utsagn fra etablerte mannlige fjogninger som f.eks. Johs B. Thue og Georg Arnestad uten at det har stormet så voldsomt rundt dem.
En kan være enig eller uenig med de tre damene. Men det spørs vel om ikke det er langt sunnere for folk her i fylket at noen tøffe damer slenger med leppa i aviser og blogger - enn at folk driver og slenger dritt bak ryggen på hverandre, slik skikken har vært?
Rein kjerring er også viktig!
Da vi hadde små barn i huset, var nivået på rengjøringen vår relativt høyt. Daglig gulvvask og relativt omfattende lørdagsrengjøring var standard. Men årene gikk, barna sluttet å leke på gulvet, mitt personlige overskudd og energinivå sank - og etterhvert ble det mindre fokus på rydding og rengjøring.
Vi er visst ikke alene i denne situasjonen: Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelse i 2000 viste at tiden som ble brukt til matlaging, oppvask og rengjøring, ble halvert mellom 1971 og 2000 (blant dem som utførte slikt arbeid hver dag).
Nå har jeg nettopp vært bortreist i over en uke, og det hadde jo hopet seg litt opp i mellomtiden. (Husbonden har begrensede fullmakter i heimen. F.eks. får han ikke kaste aviser mens jeg er borte - det kan jo stå noe om sykehus der!) Så han gledet seg nok til at jeg skulle ta en liten razzia i kjøkken og stue mens han ordnet opp med diverse uteting på formiddagen i dag. Den gang ei, for jeg fant heller veien til et deilig karbad med appelsinolje … Tapper synes jeg han var, da han kikket inn på badet og stille kommenterte: "Ja, ja - rein kjerring er jo viktig, det og."
Vi er visst ikke alene i denne situasjonen: Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelse i 2000 viste at tiden som ble brukt til matlaging, oppvask og rengjøring, ble halvert mellom 1971 og 2000 (blant dem som utførte slikt arbeid hver dag).
Nå har jeg nettopp vært bortreist i over en uke, og det hadde jo hopet seg litt opp i mellomtiden. (Husbonden har begrensede fullmakter i heimen. F.eks. får han ikke kaste aviser mens jeg er borte - det kan jo stå noe om sykehus der!) Så han gledet seg nok til at jeg skulle ta en liten razzia i kjøkken og stue mens han ordnet opp med diverse uteting på formiddagen i dag. Den gang ei, for jeg fant heller veien til et deilig karbad med appelsinolje … Tapper synes jeg han var, da han kikket inn på badet og stille kommenterte: "Ja, ja - rein kjerring er jo viktig, det og."
Følelsen av å ha kommet på feil klode
Følelsen av å ha kommet på feil klode sniker seg ofte innover meg når jeg sitter på tilskuerbenken under styremøtene til Helse Førde. Som i går, da styret vedtok nedlegging av sengepostene i Florø uten noen egentlig diskusjon om konsekvensene …
Men det er ikke bare det som faktisk skjer på styremøtene som er merkelig. Like underlig er måten styremedlemmene og administrasjonen kommuniserer på - spillet og språket deres.
- De uttrykker sin fulle støtte til andre styremedlemmer som tidligere har uttalt seg, og forsikrer at de ikke vil gjenta det som tidligere er sagt før de … gjentar det som tidligere er sagt.
- Så er det spesielle uttrykk som blir gjengangere. I gårsdagens møte var det "trykk på omstilling" (alt. "trøkk" og "fullt trøkk") som var mest populært.
- og en rekke andre rituelle mønstre som går igjen fra gang til gang.
Jeg har ført referat fra alle styremøtene jeg har vært på, og lurer på om ikke en antropolog burde kunne sett på dette materialet, analysert det og satt det inn i en sammenheng?
Men det er ikke bare det som faktisk skjer på styremøtene som er merkelig. Like underlig er måten styremedlemmene og administrasjonen kommuniserer på - spillet og språket deres.
- De uttrykker sin fulle støtte til andre styremedlemmer som tidligere har uttalt seg, og forsikrer at de ikke vil gjenta det som tidligere er sagt før de … gjentar det som tidligere er sagt.
- Så er det spesielle uttrykk som blir gjengangere. I gårsdagens møte var det "trykk på omstilling" (alt. "trøkk" og "fullt trøkk") som var mest populært.
- og en rekke andre rituelle mønstre som går igjen fra gang til gang.
Jeg har ført referat fra alle styremøtene jeg har vært på, og lurer på om ikke en antropolog burde kunne sett på dette materialet, analysert det og satt det inn i en sammenheng?
mandag 15. oktober 2007
Alderen sniker seg innpå …
De siste ukene har jeg gått med en økende "Du vet du er gammel når …"-følelse. Jeg har ikke noe imot å bli gammel og frykter ikke rynkene som jeg vitterlig har gjort meg fortjent til. Men det blir nesten litt komisk når jeg:
• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)
• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …
• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.
• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.
Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)
• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)
• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …
• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.
• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.
Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
