Det trykte ord er vanvittig godt egnet til kommunikasjon. Ingen over, ingen ved siden av det rene ordet, uten forstyrrelser.
Helt siden jeg lærte å lese, har jeg slukt det meste av lesestoff jeg har kommet over: bøker, blader, aviser, brosjyrer osv. Min første selvstendig leste setning var en tittel fra Det Beste: "Jeg var gjestestudent i Moskva". Som 10-åring leste jeg gjerne i Gyldendals ett-binds leksikon, Musikkens verden eller i Skikk og bruk på søndagsmorgenene.
Somrene hos mormor og morfar ble ofte tilbragt med gamle numre av Det Bedste (på dansk, ja), etter at jeg hadde lest ut de bøkene som var i huset. Fra en nabofamilie med en eldre datter fikk jeg kasser med Nancy Drew, Puk, GGP og andre barne- og ungdomsbøker. Mor var medlem av Bokklubben og gikk berserk på Mammutsalget, så hyllene hjemme var fylt opp med skjønnlitteratur for voksne. Fra barndomshjemmet står fortsatt 35 store bokkasser på lager. Hvis jeg vant i Lotto, kunne jeg kanskje bygget et bibliotek? Eller må bøkene ende i Fjærland?
Lesingen gir meg mulighet til foreta fantastiske reiser til steder, miljøer og mennesker jeg aldri kan oppleve i det virkelige livet. Det har utvidet mitt virkelighetsbilde.
Og det jeg som leser skaper i hodet er mye bedre enn det som kommer på film. Så ikke tale om at jeg ville se Berlinerpoplene på fjernsyn, for eksempel! Og Harry Potter var en nedtur i forhold til min versjon.
Som ung voksen kjøpte jeg gjennom flere år en bok i måneden, på lønningsdagen. Nå blir det litt tilfeldige innkjøp på bytur, så i dag leser jeg mindre skjønnlitteratur. Det går mest i aviser, tidsskrifter og blader. Klassekampen og Nationen har gode kommentatorer som stadig gir meg noe å tenke på, men det er jo ikke helt det samme …
fredag 23. november 2007
torsdag 22. november 2007
Alternative behandlingsformer
Gjennom de siste årene har jeg hatt mye hjelp av alternative behandlingsmetoder og terapiformer som fokuserer på kropp og pust. Det skjer mye gjennom det ordløse ...
Ikke til forkleinelse for skolemedisinen: Både psykologer og leger har vært til uvurderlig hjelp og sørget for at jeg har beholdt både liv og forstand. Dermed har de også lagt grunnlaget for at jeg kunne gå videre med eget arbeid.
Gjennom bl.a. "Det glemte barnet" (www.ihmm.net) og kunstterapi har jeg nærmet meg min livshistorie og kjent på bakgrunnen for at angst og depresjon ble så dominerende. Dette er en prosess som krever mye tid og krefter, men mitt liv er blitt bedre på mange vis.
Nå er jeg så glad for at vi har fått qigong-kurs en gang i uken her i bygda! Kjenner at det gjør meg godt. Qigong-øvelsene arbeider på et underlig vis i kroppen. Balanserer, heler og åpner opp ...
Ikke til forkleinelse for skolemedisinen: Både psykologer og leger har vært til uvurderlig hjelp og sørget for at jeg har beholdt både liv og forstand. Dermed har de også lagt grunnlaget for at jeg kunne gå videre med eget arbeid.
Gjennom bl.a. "Det glemte barnet" (www.ihmm.net) og kunstterapi har jeg nærmet meg min livshistorie og kjent på bakgrunnen for at angst og depresjon ble så dominerende. Dette er en prosess som krever mye tid og krefter, men mitt liv er blitt bedre på mange vis.
Nå er jeg så glad for at vi har fått qigong-kurs en gang i uken her i bygda! Kjenner at det gjør meg godt. Qigong-øvelsene arbeider på et underlig vis i kroppen. Balanserer, heler og åpner opp ...
torsdag 1. november 2007
Jeg har møtt en myte!
Jeg har egentlig gode forhold til folk med helt ulik bakgrunn og ulike politiske synspunkt. Vi er alle bare mennesker, og jeg tror at alle dypest sett ønsker det gode.
Men på flyet fra Spania til Norge for en tid siden hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg møtte en jeg ikke trodde fantes - jeg møtte en myte!
Hun var en voksen kvinne, velkledd og representativ, som fortalte at hun og mannen hadde flyttet fra Norge på grunn av skattepresset. (Dessuten mislikte de tydeligvis sterkt Stortinget i Oslo, unntatt FrP.) I Spania betaler de bare 20% skatt, og nå betaler de ingen ting til Norge.
"Dere blir der resten av livet, da?", spurte jeg. Men nei, det skulle de ikke! Når de ble pensjonister, da ville de flytte hjem igjen. Det betyr selvfølgelig at de i mange år vil motta pensjon, få helsetjenester, sykehusbehandling, aldershjemsplass osv. - ytelser som andre har innbetalt til gjennom skatteseddelen i yrkesaktiv alder, men som disse bevisst har rømt unna!
Jeg trodde ikke at folk var sånn, trodde det var bare en myte. Og jeg kjenner at jeg blir provosert av å tenke tilbake på samtalen.
Det hjelper heller ikke å tenke på at de bidrar til å sette et skikkelig "fotavtrykk" etter seg i klimasammenheng, med sine svært hyppige flyturer mellom Spania og Norge. Hadde de ennå flyktet unna et land av nød, men her er det bare fordi de vil øke sin rikdom mer enn det er mulig i Norge - et utslag av "mye vil ha mer".
Men på flyet fra Spania til Norge for en tid siden hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg møtte en jeg ikke trodde fantes - jeg møtte en myte!
Hun var en voksen kvinne, velkledd og representativ, som fortalte at hun og mannen hadde flyttet fra Norge på grunn av skattepresset. (Dessuten mislikte de tydeligvis sterkt Stortinget i Oslo, unntatt FrP.) I Spania betaler de bare 20% skatt, og nå betaler de ingen ting til Norge.
"Dere blir der resten av livet, da?", spurte jeg. Men nei, det skulle de ikke! Når de ble pensjonister, da ville de flytte hjem igjen. Det betyr selvfølgelig at de i mange år vil motta pensjon, få helsetjenester, sykehusbehandling, aldershjemsplass osv. - ytelser som andre har innbetalt til gjennom skatteseddelen i yrkesaktiv alder, men som disse bevisst har rømt unna!
Jeg trodde ikke at folk var sånn, trodde det var bare en myte. Og jeg kjenner at jeg blir provosert av å tenke tilbake på samtalen.
Det hjelper heller ikke å tenke på at de bidrar til å sette et skikkelig "fotavtrykk" etter seg i klimasammenheng, med sine svært hyppige flyturer mellom Spania og Norge. Hadde de ennå flyktet unna et land av nød, men her er det bare fordi de vil øke sin rikdom mer enn det er mulig i Norge - et utslag av "mye vil ha mer".
lørdag 27. oktober 2007
Bedre med Anne, Randi og Eli i media enn sure sladrekjerringer bak gardinene
De siste dagene har det vært mye diskusjon om tre frittalende, unge kvinner fra fylket vårt. Anne Viken, Randi Førsund og Eli Bjørhusdal har fått både kritikk og støtte for sine utspill og forskjellige sterke utsagn i forbindelse med filmprosjekter, blogger og tenketanker.
Det kan virke som folk er snare til å reagere på kritiske utsagn fra unge kvinner. Vi har jo i årevis lest mange friske utsagn fra etablerte mannlige fjogninger som f.eks. Johs B. Thue og Georg Arnestad uten at det har stormet så voldsomt rundt dem.
En kan være enig eller uenig med de tre damene. Men det spørs vel om ikke det er langt sunnere for folk her i fylket at noen tøffe damer slenger med leppa i aviser og blogger - enn at folk driver og slenger dritt bak ryggen på hverandre, slik skikken har vært?
Det kan virke som folk er snare til å reagere på kritiske utsagn fra unge kvinner. Vi har jo i årevis lest mange friske utsagn fra etablerte mannlige fjogninger som f.eks. Johs B. Thue og Georg Arnestad uten at det har stormet så voldsomt rundt dem.
En kan være enig eller uenig med de tre damene. Men det spørs vel om ikke det er langt sunnere for folk her i fylket at noen tøffe damer slenger med leppa i aviser og blogger - enn at folk driver og slenger dritt bak ryggen på hverandre, slik skikken har vært?
Rein kjerring er også viktig!
Da vi hadde små barn i huset, var nivået på rengjøringen vår relativt høyt. Daglig gulvvask og relativt omfattende lørdagsrengjøring var standard. Men årene gikk, barna sluttet å leke på gulvet, mitt personlige overskudd og energinivå sank - og etterhvert ble det mindre fokus på rydding og rengjøring.
Vi er visst ikke alene i denne situasjonen: Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelse i 2000 viste at tiden som ble brukt til matlaging, oppvask og rengjøring, ble halvert mellom 1971 og 2000 (blant dem som utførte slikt arbeid hver dag).
Nå har jeg nettopp vært bortreist i over en uke, og det hadde jo hopet seg litt opp i mellomtiden. (Husbonden har begrensede fullmakter i heimen. F.eks. får han ikke kaste aviser mens jeg er borte - det kan jo stå noe om sykehus der!) Så han gledet seg nok til at jeg skulle ta en liten razzia i kjøkken og stue mens han ordnet opp med diverse uteting på formiddagen i dag. Den gang ei, for jeg fant heller veien til et deilig karbad med appelsinolje … Tapper synes jeg han var, da han kikket inn på badet og stille kommenterte: "Ja, ja - rein kjerring er jo viktig, det og."
Vi er visst ikke alene i denne situasjonen: Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelse i 2000 viste at tiden som ble brukt til matlaging, oppvask og rengjøring, ble halvert mellom 1971 og 2000 (blant dem som utførte slikt arbeid hver dag).
Nå har jeg nettopp vært bortreist i over en uke, og det hadde jo hopet seg litt opp i mellomtiden. (Husbonden har begrensede fullmakter i heimen. F.eks. får han ikke kaste aviser mens jeg er borte - det kan jo stå noe om sykehus der!) Så han gledet seg nok til at jeg skulle ta en liten razzia i kjøkken og stue mens han ordnet opp med diverse uteting på formiddagen i dag. Den gang ei, for jeg fant heller veien til et deilig karbad med appelsinolje … Tapper synes jeg han var, da han kikket inn på badet og stille kommenterte: "Ja, ja - rein kjerring er jo viktig, det og."
Følelsen av å ha kommet på feil klode
Følelsen av å ha kommet på feil klode sniker seg ofte innover meg når jeg sitter på tilskuerbenken under styremøtene til Helse Førde. Som i går, da styret vedtok nedlegging av sengepostene i Florø uten noen egentlig diskusjon om konsekvensene …
Men det er ikke bare det som faktisk skjer på styremøtene som er merkelig. Like underlig er måten styremedlemmene og administrasjonen kommuniserer på - spillet og språket deres.
- De uttrykker sin fulle støtte til andre styremedlemmer som tidligere har uttalt seg, og forsikrer at de ikke vil gjenta det som tidligere er sagt før de … gjentar det som tidligere er sagt.
- Så er det spesielle uttrykk som blir gjengangere. I gårsdagens møte var det "trykk på omstilling" (alt. "trøkk" og "fullt trøkk") som var mest populært.
- og en rekke andre rituelle mønstre som går igjen fra gang til gang.
Jeg har ført referat fra alle styremøtene jeg har vært på, og lurer på om ikke en antropolog burde kunne sett på dette materialet, analysert det og satt det inn i en sammenheng?
Men det er ikke bare det som faktisk skjer på styremøtene som er merkelig. Like underlig er måten styremedlemmene og administrasjonen kommuniserer på - spillet og språket deres.
- De uttrykker sin fulle støtte til andre styremedlemmer som tidligere har uttalt seg, og forsikrer at de ikke vil gjenta det som tidligere er sagt før de … gjentar det som tidligere er sagt.
- Så er det spesielle uttrykk som blir gjengangere. I gårsdagens møte var det "trykk på omstilling" (alt. "trøkk" og "fullt trøkk") som var mest populært.
- og en rekke andre rituelle mønstre som går igjen fra gang til gang.
Jeg har ført referat fra alle styremøtene jeg har vært på, og lurer på om ikke en antropolog burde kunne sett på dette materialet, analysert det og satt det inn i en sammenheng?
mandag 15. oktober 2007
Alderen sniker seg innpå …
De siste ukene har jeg gått med en økende "Du vet du er gammel når …"-følelse. Jeg har ikke noe imot å bli gammel og frykter ikke rynkene som jeg vitterlig har gjort meg fortjent til. Men det blir nesten litt komisk når jeg:
• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)
• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …
• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.
• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.
Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)
• har utviklet en ny interesse for helse/sykdom
Ikke bare mine egne plager, nei vel så gjerne andres! Kom til meg og fortell om sykdommene dine - og du er garantert en reelt interessert tilhører som holder ut så lenge du gidder fortelle. Hud, ledd, operasjoner, søvnløshet, allergier, sykdommer - bare kom igjen. (Under dette punktet hører også en ny glede over egne "normale prøvesvar", som da jeg nylig fikk beskjed om at både blodsukker og kolestrol er normalt.)
• ikke kan gå på de arrangementene jeg har lyst til, av hensyn til mine nærmeste
Timbuktu skulle spille på Meieriet i Sogndal fredag, og jeg sjekket ut med sønnen min som bor der. Det forløp nokså nøyaktig slik:
Mamma: - Hei, det er meg. Du, tror du jeg kan gå på Meieriet og høre Timbuktu på fredag? Eller er det bare for studenter og sånn? Må man ha studentbevis?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: – Blir det bare unge, tror du? Jeg synes musikken hans er så fin, og han er jo så søt. Jeg har så lyst til å gå.
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
Mamma: - Men hvis jeg står bakerst i lokalet?
Sønn: - Nei, mamma. Du kan ikke gå på Meieriet.
• lener meg til vaner
Kanskje er vanene det som holder oss sammen når krefter, hukommelse og konsentrasjon etterhvert svikter litt? Da jeg var ung, foraktet jeg eldre folks hang til vaner. Slik skulle jeg aldri bli, trodde jeg! Nå nyter jeg med kropp og sjel at ting har faste plasser, at husbonden og jeg har faste rutiner, at det som skjer er forutsigbart …
• slutter å interessere meg for hva andre synes om meg
Personlig ros og ris gjør lite inntrykk etterhvert. På en måte tror jeg alderen gjør en mindre utadvendt, en svarer liksom bare overfor seg selv (og eventuelt sin gud). Det er befriende, fordi fokus da blir mer på sak. Og det gjør meg friere, fordi andres oppfatning av meg (positivt/negativt) ikke lenger er noen motivasjonsfaktor. Det er kanskje det som gjør at gamle kjerringer som meg ofte oppfattes som "bitchy" - vi sier ting mer rett ut.
• begynner å tenke "Så heldig jeg har vært, tross alt!"
De fleste av oss har jo noe å stri med i livet, og det har jeg fått merke godt - spesielt de siste åtte årene. Men med alderen kommer en også til å sette mer pris på det som er bra i livet! Min mor døde i en alder av 43, så hun rakk aldri å se sine barn som voksne. Mange andre i min slekt døde også svært tidlig, slik at jeg aldri har regnet det som noen selvfølge å få oppleve morgendagen. Men følelsen av å være priviligert, fordi jeg har fått leve så lenge og f.eks. har fått se barna mine blitt voksne, er blitt veldig sterk de siste årene.
Og så heldig jeg har vært som har fått bli gammel nok til å skrive dette!
;-)
lørdag 22. september 2007
Grosvold ut av (gull)rekka går …
For en enkel, landlig sjel som meg er det herlig at Beat for beat og Nytt på nytt er tilbake! Min ideelle fredagskveld er når husbonden og jeg ligger langflate i hver vår sofa, med hvert vårt glass rødvin og Gullrekka starter. Helt topp! Jeg gleder meg over Dyrhaugs brede smil og gjestenes ekte musikk- og gjøglerglede. Koser meg med Jon Almaas, Knut Nærum og Linn Skåber (som fyller plassen etter Hærland bra), konseptet er bra og gjestene ofte morsomme.
Men Grosvold er da virkelig ikke flink med gjestene sine? Hun herjer med dem, avbryter, avsporer, konkurrerer og er lite raus på en måte som gjør hele greia lite hyggelig. Når Trond Viggo synes stolen hans er god, hva slags svar er det at hennes egen er bedre? Hva er vitsen med å ha et talk-show der du gjør gjestene stumme og usikre, som med Diana Krall forrige uke? Hvorfor trekke Dag Solstad til studio for å snakke om klær? Skjønner ikke, jeg. Men jeg husker heldigvis fortsatt hvor av-knappen er …
Men Grosvold er da virkelig ikke flink med gjestene sine? Hun herjer med dem, avbryter, avsporer, konkurrerer og er lite raus på en måte som gjør hele greia lite hyggelig. Når Trond Viggo synes stolen hans er god, hva slags svar er det at hennes egen er bedre? Hva er vitsen med å ha et talk-show der du gjør gjestene stumme og usikre, som med Diana Krall forrige uke? Hvorfor trekke Dag Solstad til studio for å snakke om klær? Skjønner ikke, jeg. Men jeg husker heldigvis fortsatt hvor av-knappen er …
Monty Python
150 godbiter fra Monty Python her:
http://filter.start.no/click.php?link_id=2091
Første gangen jeg opplevde Monty Python var på en kino i London, tror den heter Baker Street (vegg i vegg med Madame Tussauds) på 70-tallet. Jeg var au pair og hadde følge med Bill (eller hva han het). Visste ikke hva Monty Python var, men lo så jævlig gjennom filmen at Bill nektet å gå ut sammen med meg etterpå før resten av publikum var forsvunnet …
http://filter.start.no/click.php?link_id=2091
Første gangen jeg opplevde Monty Python var på en kino i London, tror den heter Baker Street (vegg i vegg med Madame Tussauds) på 70-tallet. Jeg var au pair og hadde følge med Bill (eller hva han het). Visste ikke hva Monty Python var, men lo så jævlig gjennom filmen at Bill nektet å gå ut sammen med meg etterpå før resten av publikum var forsvunnet …
Abonner på:
Innlegg (Atom)
